De vakre dagene er en dirrende, finstemt og poetisk fortelling om å leve videre med savn og uvisshet når de man elsker, forsvinner ut av historien. Det er også en roman som utforsker grensene for hva vi kan fortelle våre aller næreste – og hvor mye vi egentlig vet om hverandre. På ei øy i havgapet bor Edith med døtrene Cecilie og Agnes. Krigen henger som en skygge over landet, men to store tap har allerede rammet den lille familien. Edith driver øysamfunnets eneste telegraf og telefon. Gestapo-offiseren Wilhelm banker jevnlig på med spørsmål og oppmerksomt blikk. Samtidig skjuler en ung motstandsmann seg på øya, i påvente av en båt. Det finnes stadig en råskap i sorgen, den går ikke an å mildne eller temme, den er et stadig nærvær, som uten forvarsel slår rundt seg, sparker beina under henne. Åra som har kommet og gått og lagt seg mellom dagen da det skjedde og dagen nå har grodd til et tynt og skjørt slør. Disse åra byr ikke på glemsel, men fungerer mer som et forstørrelsesglass, vendt mot fortida. Dagene nå blir ofte utydelige, tåkete, mens dagene den gang stadig skinner og brenner og brøler like sterkt i henne.